Barndommens fotballhelter

Direktoratsmedlem Finstad Berg har fått med seg lillebror og gjesteblogger Sondre Finstad Berg for å mimre om barndommens fotballhelter.

Barndommens helter vil alltid ha et romantisk skjær. Også barndommens fotballhelter. Minnene fra tida på løkka da vi drømte oss til Camp Nou, Old Trafford, eller rett og slett bare Briskeby. La oss mimre oss tilbake til tida da lykken var den nye VM-ballen og et fotballmål laga av fatterns gamle støvler.

10744970_10152823949107037_730854566_n

Unge, lovende Berg poserer med bursdagsgavene på sin 5-årsdag

Bli med oss tilbake til barneskolen, da vi brukte hver eneste ferie på familiesætra i Øvre Rendalen. Milevis unna klassekamerater var vi henvist til hverandres selskap og timeslange fotballkamper med bare to spillere. Dag etter dag, ferie etter ferie satte vi opp mål på den lille plassen mellom vår hytte og onkels nabohytte, ved hjelp av steiner og gamle hyttesko. Bana var ikke akkurat noen perfekt gressmatte. Som fotballbane ville den ikke blitt godkjent i noe divisjonssystem vi kjenner til. 3×5 meter med steiner, jord, litt gress og konstant helling mot den ene hytta. Men det var vår bane, og det ble utkjempa mang en viktig duell der. Blodseriøse straffekonkurranser med oss selv i rollene både som keeper, straffeskyttere og Arne Scheie. Og ballgutter, hver gang ballen havna i den lille dammen bak hytta og måtte hentes ved hjelp av hjemmesnekra flåte. Helt øverst i Rendalen var spillere som Myggen, Roque Santa Cruz, Solskjær og Rivaldo i sving. I mål sto stort sett Santiago Cañizares, men det hendte også at Oliver Kahn og Erik Thorstvedt fikk prøve seg i buret. Til og med Espen Johnsen fikk sjansen en gang i blant.

Da vi ble litt eldre, ble målene oppgradert til to digre staur som fattern satte opp i hagen. Barndommens fotballmål hadde sjeldent tverrligger. Og uten Goal Line Technology ble det mang en diskusjon på om ballen gikk i mål, eller over/utenfor. Nye spillere fikk prøve seg. Storesøster skulle plutselig alltid ha nummer 3, og med halvlangt hår og italienske fakter hadde hun blitt Paolo Maldini. Lillebror fikk Saviola-drakt fordi Rivaldodrakta var blitt for liten, og var ungt argentinsk talent så ofte at nummeret på ryggen ble slitt av. Hjemme på Lillehammer ble tomannskampene utvida med flere spillere, og dermed også flere fotballhelter. Det hendte Beckham var med. Fenomenet Ronaldo. Carew. Mendieta. Kluivert. Paul Scholes. Puyol. Nesta. Steffen Iversen. Figo (men ikke av oss etter overgangen til Madrid). Selv Morientes fikk være med, i Monacodrakt str. 12 år. Cañizares mista plassen i buret til fordel for Casillas, Bente Nordby, Thomas Myhre og Gigi Buffon. Men Arne Scheie var fortsatt med. Sammen med VM-ballen fra 2002 var han kontinuitetsbæreren i laget. VM-ballen fra 2002 var nemlig verdens beste, var gullfarga og hadde spesielle puter som gjorde den mjuk nok til at sjøl de mest pinglete av oss kunne heade ballen i mål (og mjuk nok til at mors blomsterbed ikke led altfor stor skade).

Etter hvert dukka det opp en trampoline i hagen også, som selvfølgelig ble brukt som mål. Da ble det plutselig litt mer populært å være keeper, for nå kunne vi slenge oss som ekte keeperhelter. Snakk om å føle seg proff. Drømmen om Cañizares ble med ett litt mer virkelig idet man fløy gjennom lufta godt hjulpet av trampolina. Fattern ble tvunget med ut for å være frisparkskytter så lillebror kunne være proff keeper. Og etter en spesielt bra redning, kunne vi feire med salto. Akkurat som Mini.

Etter som årene gikk ble hagekampene erstatta med spilling på nabolagets eneste kunstgressbane, 7’er i lengden og 11’er i bredden, de fleste ukedager og hver helg. Avbrekket var FIFA på PC, men ingen fikk lov til å spille lenge av gangen, så det bar fort ut igjen (det var vel kanskje det vi egentlig hadde mest lyst til uansett).

Barndommens fotball er helt spesiell. Fordi det er en blanding av fotball, frihet og fantasi. Når vi sto i mål var vi alle verdens beste keepere. Når vi dribla under epletrærne var vi Ronaldo og Zidane. Når vi tok frispark var vi Beckham. Når storesøster scora, var hun Dagny Melgren som satte inn Norges vinnermål i Sydney-OL. Når lillebror sto i mur var han Henning Berg og spilte i Premier League. Som barn har du friheten og fantasien til å være alle dine favorittspillere. Landet rundt løper fotballens største stjerner rundt på løkker og hageflekker. Vi har spurt noen av våre fotballfavoritter om hvem de var da de spilte på løkka:

Omar Elabdellaoui:

Jeg byttet på å være Zidane og Ronaldinho. Fordi de var best.

 
ruud gullit-380x296 Lise Klaveness:

Jeg var Ruud Gullit. Mest på grunn av håret. Jeg synes håret var såpass kult at jeg senere gikk til anskaffelse av dreads selv. Jeg lærte en viktig ting: Det som er kult på Ruud Gullit, blir ikke nødvendigvis kult på meg.

 
Tom Høgli:

Gjengangere i mitt miljø var Mini, Gascoigne, Van basten, Romario, Bebeto, Maradona og Matheus. Man fikk være en spiller en hel dag. Neste dag måtte man være en annen. Var om å gjøre å velge først.

 
Glenn Hoddle Ole Martin Årst:

Jeg ville være Glen Hoddle. Jeg var nok den som var på løkka lengst om dagene, men aldri den absolutt beste. Følte alle andre hadde ett eller annet spesielt. En spisskompetanse eller noe. Jeg behersket de aller fleste idretter godt og prøvde ut mye selv om det ble mest fotball. Var nok også den som drømte mest etter å ha sett engelsk fotball på TV, men trodde innerst inne at man ikke ville bli god nok…

Hvem var du da du spilte på løkka? Del gjerne med oss i kommentarfeltet!

Advertisements

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s